Mat - grønt - livsglede

2 uker fikk jeg fra jeg kom hjem fra helseuken til nye blodprøver og cellegift. Jeg startet opp SÅ opptimistisk. En juicer og noe kosttilskudd hadde jeg kjøpt med meg fra Geir Rune. I mangel av ferdig spiret hvetegress, var jeg tur i skogen og plukket gress for juicing. Men det var alt for langt og seigt og tettet bare til maskinen. Dagen etter prøvde jeg med friskt nytt gress som maks var 20 cm langt. Det gikk helt fint. Dro så til helsekostforretning og suplerte med flere produkter (diverse protein- og kosttilskudd, dehydrert brød og litt snacks som rå sjokolade m.m.). Friske grønnsaker ble også kjøpt inn. Jeg var nå klar for mitt nye liv...

Først var det å sette seg inn i alt mulig. Hva var det jeg kunne spise og hva var det jeg ikke burde kombinere? Hvordan dyrke hetegress når spirekasser ikke lenger fantes i butikkene? Hvor mye trengte jeg å spire daglig av diverse frø? Så var det bløtlegging av nøtter, timing og passe mengde..

Jeg var fortsatt opptimist. Hadde heldigvis ganske bra erfaring med mye av dette allerede. Jeg fant frem Anne Marie sine råd til meg om daglig kosthold som jeg fikk i fjor sommer (hun fra Hippocrates Health Institute). Da begynte optimismen å dale. De rådene var rimelig ekstreme. Bare grønnt å spise og drikke. Jeg så for meg hele kjøkkenet fullt av spirekasser...

Og så begynte invitasjonene å komme fra familie og venner. Hva skulle jeg spise, hva skulle jeg ha med meg? Ble svett av bare tanken på all planleggingen. Hvordan reise vekk en dag eller to og samtidig passe på alle spirene som skulle ha vann minst 2 ganger om dagen?

Etter 3 dager hjemme kjente jeg at dette gikk ikke. Livsgleden og opptimismen holdt på å bli kvelt. 4. dagen fyllte jeg opp bilen til min sønn med spirer, juicemaskin, blender, kostilskudd, frø, nøtter, diverse oljer og renset, oksygenisert vann. Vi kom oss ut på hytten på Sotra og jeg kjente jeg kunne puste litt lettere.

Jeg tenkte på det som Geir Rune hadde sagt: at om det å legge om kosten bare opplevdes som pyton og vekket motvilje, da ble det feil. Det ville lage dårlige ringvirkninger og påvirker helsen negativt. Rådet var da å ta mindre skritt - skritt en kunne leve med.

Jeg bestemte meg for 2 ting:
1. -å tillate meg å fjuske litt innimellom
2. -å få hjelp til min negative holdning

Siden da har jeg kost meg med god samvittighet med både det ene og det andre. - Ikke mye. For det meste lever jeg helt grønnt. Men da jeg fannt et prakteksemplar av en stor steinsopp den første morgenen på hytten, da tok jeg den med meg og stekte den til frokost til mor og meg. En skive vanlig brød spiste jeg også + stekt egg. Det smakte meg himmelsk, men jeg ble ikke så god i magen etterpå, så det ble med den utskjeielsen den dagen. Dagen etter var det krabbefest. Det måtte også smakes på.. En formiddag fikk jeg vanvittig lyst på ristet skive med godt smør og gammelost. Det gikk fint, men ikke med mitt hjemmelagede, sunne knekkebrød med sardin i olje som jeg fikk lyst på til kvelds. Det slo meg helt ut.

Slik har jeg altså prøvd og eksprimentert. Det meste sier magen nei til ganske raskt. Da lever jeg lykkeligst på all min grønne mat. Men når jeg har vært i besøk og fått servert feks hjemmelaget is, da MÅ jeg smake litt om jeg så blir aldri så dårlig. En skje er ofte nok - bare det å kjenne smaken... Og så er det alle bærene jeg har plukket disse to ukene..Hva er vel bedre etter noen timers bærplukking enn å lage seg en stor tallerken med bær? Fløten har jeg byttet ut med kokkosmelk som jeg søter ekstra med feks et par dadler. Smaker nydelig sammen med blåbær. Om det er bra for meg vet jeg ikke. (Bær bør ikke blandes med fett, så om det er fett i kokkosmelken, så bør jeg finne annen løsning..) Siste dag før kur sjeiet jeg helt ut. Da satt vi på terrassen på hytten til en venninne av meg. Den utsikten, den solnedgangen og den deilige kyllingsalaten med hvitløksbrød! Da lot jeg min egen medbrakte mat bli liggende i sekken..

Livsglede har altså etter hvert blitt like så viktig som mat og diett. Heldigvis har jeg en mage som klart sier fra når den får mat kroppen min ikke trives med. Det hjelper meg til å holde dietten. Men hva med den indre motivasjonen jeg hadde så sterkt da jeg var på helseuken? Hvor var den blitt av? Og hvor var gleden ved å dyrke og spire sin egen mat? For hobbygartneren meg, så burde jo dette være midt i blinken!! Jeg skjønte det måtte være en kortslutning en plass og at jeg trengte hjelp. Jeg tenkte på masasjen jeg fikk på helseuken og opplevelsen av at det satt mye historikk bak i ryggen som det burde jobbes mer med. Jeg ringte en venninne av en venninne som driver med masasje, øreakupenktur, fotsoneterapi, healing og det siste har hun i tillegg utdannet seg innen klassisk, kinesisk akupunktur. Et herlig fantastisk menneske som jeg har vært til et par ganger tidligere. Etter 2 timers behandling hos henne, var det ikke en negativ tanke igjen i hodet mitt. Opptimismen og fremtidstroen kom tilbake og spenningene i ryggen slapp taket. Deilig!! Siden har jeg kunnet glede meg over alle mine spirer og frø og ser stadig opptimistisk på fremtiden.....