Krakow

Nylig hjemkommet etter 3 fantastiske dager i Krakow. Ikke at Krakow var så fantastisk. Byen føyer seg inn i rekken av andre flotte byer jeg har besøkt de siste årene. Men det var summen av det hele som var så fantstisk.

Først og fremst var det reisefølget. Det å reise sammen med klubbvenninner gjennom 40 var en opplevelse og et takke-emne i seg selv. Gode venninner som er trygge på hverandre, som aksepterer, godtar og gleder oss over hverandre - 40 års vennskap tross ulikheter - det var stort nok i seg selv. Det ble mye latter og mange gode måltider sammen. - Og det å kunne gå ut og spise til under det halve av hva det koster for tilsvarende måltid hjemme, det ble en fest!!!

Prisnivået ellers var også bra. Shopping ble favoritt-beskjeftigelsen ved siden av det å bare rusle rundt og få med seg mye av det kulturelle som Krakow har å by på. Sterkest inntrykk gjorde nok saltgruvene som ligger en halv times kjøretur fra Krakow. Jeg vil ikke prøve å finne ord for den spektakulære opplevelsen det var, men har du planer om å dra til Krakow, så er saltgruvene et must å få med seg.

Det ble dager med mye trakking og beina hadde problemer med å bære meg på slutten, men jeg fikk meg noen interessante Nikken-erfaringer underveis.....

Nikken-erfaringer

Jeg hadde fraktet med meg til Krakow Nikken sittepute, magebeltet, små mini-magneter, magnethalsbånd, magnetsåler til sandalene og vannrenseren. Jeg håpet dette skulle holde meg noen lunde oppegående på turen.

Første natten la jeg sitteputen og magnetplaten til ryggbeltet under lakenet. Det ble en urolig natt. Den delen av kroppen som ikke lå på magnetene verket. Det ble å snu seg hvert tiende minutt for å lindre smerte. Ut på natten kom jeg til å tenke på magnethalsbåndet. Jeg surret det rundt fingrer og knoker på den ene hånden. Det tok ikke mange minuttene før verken og dunkingen i den hånden gav seg. Deilig!! Jeg kom så til å tenke på mini-magnetene. Tidlig på morgen-kvisten sto jeg opp, tok meg en dusj og festet så 10 små mini-magneter rundt på kroppen. Jeg la meg så i sengen igjen og endelig fikk kroppen hvile.

Dagen etter ble det mye gåing. På vei hjem om kvelden fra saltgruvene, så verket jeg enormt i den ene foten. Vi var alle sliten og sultne så vi gikk rett i restauranten på hotellet. Foten dunket og verket noe voldsomt. Jeg tok da magnethalsbåndet og surret det rundt ankelen. Den intense dunkingen gav seg og jeg kunne nyte maten. Da jeg siden kom opp på rommet, tok jeg halskjedet av. Det gikk ikke da mange minuttene før dunkingen begynte igjen. Jeg surret igjen halskjedet rundt foten og dunkingen gav seg.

Heldigvis hadde Randi med seg litt mer Nikken-utstyr. Jeg fikk låne noe av henne og de to siste nettene sov jeg godt (eller godt nok).

Greit å få erfare at magnetene tross alt virker. Uten dem hadde nok livet mitt vært atskillig verre..

Jeg har ikke fått time til KK eller resultat fra CT ennå. Jeg skriver igjen når jeg har fått dette.

God mai så lenge!!!!