Mail til venner 23. febr. 2010

Kjære venner.

Noen av dere sitter og venter spent på svar fra meg i dag. Andre vet ikke at jeg har vært på kontroll på KK. Derfor først litt historikk:

Etter siste kontroll i høst, viste det seg at kreftmarkøren (ca-125) hadde steget til 605,2 (den 08.09.09) fra 391,6 (den 12.06.09). Det var mellom disse to målingene jeg ble behandlet med vitamin B17. Jeg tolket dette slik at selv ikke diett og vitamin B17 kunne helt knekke kreften. Jeg mistet dermed mye av motivasjonen til å holde fast på mitt rigide "program". 11 dager etter kontrollen i september, ble jeg innlagt pga sammenvokste tarmer. Operasjonen gikk fint og jeg var lykkelig over at de ikke fant spor av kreft i tarmene. Jeg gikk etter dette nesten helt tilbake til "normal" kost.

Fra november ble jeg stadig dårligere i leddene. Jeg tenkte det kanskje var best å lytte til kroppen og finne tilbake til kunnskap om minst mulig syredannende mat osv. Men ønsket om å leve "normalt" og å ta til meg av all den gode maten som hører advent og jul til vant. Jeg var også lei av å være så tynn og jeg prøvde iherdig å legge på meg. Resultatet ble bare vondere og vondere ledd, men ingen vektøkning. Etter nyttår prøvde jeg å gå helt tilbake på streng diett, men klarte det ikke. I stedet måtte jeg ty til tabletter for leddgikten og 20. januar fikk jeg tatt nye blodprøver. Kreftmarkøren viste da 1069 (for friske folk skal den ligge under 34). Ingen ting tydet likevel på at noe var akutt faretruende. Jeg valgte derfor å la det gå enda en måned før ny sjekk. Jeg begynte igjen med vitamin B17 tabletter og jeg ble litt mer nøye med kosthold og diett.

I dag var jeg altså på KK og fikk resultat av gårsdagens blodprøver. Kreftmarkøren var steget til 1193. Legene anser dette som en ubetydelig økning. Det er mulig den lave økningen skylles B17 og riktigere diett. Jeg håper det, og motivasjonen til å fortsette holdes ved like.

En annen ting legene sa, var det at cellegift ikke lenger er aktuelt for meg. De mener bergmargen min ikke vil tåle mer. Følelsen av at de har "gitt meg opp" i forhold til videre behandling er litt skremmende, men det hjelper meg også til å innse at jeg har ikke mange valg. Jeg må faktisk bare leve med at jeg har både kreft og leddgikt og at behandling ikke finnes. Det var i grunnen det samme de sa til meg både i sommer og i høst, men en slik sannhet er ikke så lett å ta inn over seg.

Strategien videre blir å leve som best jeg kan. Jeg har tro på at både B17 og kosthold har mye å si i forhold den videre utviklingen av sykdommen. Jeg får prøve å leve slik at videre sykdomsutvikling går så langsomt som mulig (og aller helst stopper helt opp og snur).

Faktisk så tenker jeg å forplikte meg litt mer enn jeg har gjort dette første året som uføretrygdet. Det har vært utrolig deilig å ha hatt rom og tid til helt å fokusere på seg selv og egen helbred. Men alt til sin tid................ Jeg synes egentlig at jeg har vært innadvent og selvopptatt lenge nok nå og lengter litt etter å være en del av det pulserende livet utenom min lille sirkel. Hva det blir til får tiden vise... Jeg fortsetter i hvert fall med en dag av gangen og å glede meg over hver ny dag.

Klem til dere alle fra

Karen Margrethe